Szabó, Magda: Rådyret

Umiddelbart er det ikke enkelt å få tak på denne romanen. Navn på navn blir kastet ut uten at vi får noen forklaring på hvem disse menneskene er. Og handlingen hopper fram og tilbake i tid. Og hele tiden veksler det mellom virkelighet og fantasi. Hvem er det som forteller oss denne historien? Og hvem er det egentlig den blir fortalt til?

Her møter vi Eszter som er født inn i en rik familie, men er vokst opp i fattigdom i Ungarn i mellomkrigstiden. En familie som hadde alt har nå ingenting. Foreldrene til Eszter valgte kjærlighet framfor rikdom. Hun blir tvunget til å stjele egg til faren, og til å være familiens hushjelp. Frustrasjonen over tilværelsen gjør at Eszter føler et intenst hav til venninnen Angela. Angela har alt, og er god og snill. Men det kan da ikke være noe problem å være snill hvis du ikke alltid er sulten, tenker Eszter. Og det kommer tydelig frem at Eszter ikke trives med tilværelsen. Hun fryder seg når byen hun bor i blir bombet, for bombene treffer også de rike.

Gjennom hatet til venninnen avslører Eszter seg selv. Når hun som voksen oppdager at mannen hun elsker er gift med Angela vekkes barndomsminnene. Eszters monolog er historien til en kvinne som tar et oppgjør med seg selv. Vi får her et bilde av et menneske som ikke har fått nok av noe her i verden. Hun drives av en sult etter hva andre har, og en bitterhet over hva hun ikke har fått. Magda Szabo klarer mesterlig å skape en karakter med trekk de fleste kan kjenne seg igjen i, og en karakter vi vil vite mer om.

Signe

Nilssen, Olaug: Få meg på, for faen

Dette er ei lita absurd og humoristisk bok som handlar om ønsket om å bli sett av omverda. Vi følgjer tre jenter/kvinner som kvar på sitt vis slit med å bli sett av omverda.
Maria som studerer sosiologi, men som sper på studielånet med ein vaskejobb. Ho er eigentleg litt lat og navlebeskuande, og fantaserer om å skrive den ultimate oppgåva som vil gjere ho til kjendis.
Alma som får si seksuelle oppvakning på ein noko spesiell måte, og som resten av tida vi følgjer henne, går med eit voldsomt begjær som ho slit med å få metta. Dette er ei stor utfordring for heile familien, og særskilt mora har problem med at dottera ringer sextelefonar og stel pornoblad på butikken der ho har ekstrajobb.
Til slutt møter vi ho som berre blir kalt ”kona til Sebjørn” som ein dag oppdagar at ho ikkje blir verdsatt som heimeverande husmor, verken av mannen sin eller dei åtte ungane. Kjøkkenet er skittent, middagane er ikkje spesielt gode og ungane er så store at dei på ingen måte treng ei mor som er heime lenger.

Olaug Nilssen henta tittelen på denne boka frå ein episode i Dagsrevyen då journalisten Knut Magnus Berge er rasande like før han skal på med eit innslag i Dagsrevyen frå ein annan kant av verda. Det er berre det at Berge ikkje veit han er på lufta når han ropar ”få meg på, for faen”. Han har ein bodskap å dele med oss sjåarar, han vil bli sett, men han kjem seg ikkje på.

Tematikken i boka som er skissert over er alvorleg nok, og det er skrive fleire bøker om temaet om å ønske å bli sett. Kva er det så som gjer denne boka spesiell? Det er den absurde og til dels vanvittige måten ho er skrive på. Olaug Nilssen kosar seg med språket, ho leikar seg med det, slår kollbøtte i det. Antydningas kunst eksisterar ikkje , det er rått, direkte, det slår deg i magen og eg tok meg sjølv i å le høgt mange gongar undervegs. Det er ein naivt formulert råskap som gjer dette til ei lesaroppleving der det slår meg at eg aldri har lese noko liknande. Dette er ei bok ein ikkje stiller seg nøytral til. Eg trur nok mange IKKJE vil like boka, men ho har gitt meg lyst til å lese meir av denne unge, modige forfattaren vi nok kjem til å høyre mykje meir om framover.

Mariann Schjeide

Storholmen, Ingrid: Tsjernobylfortellinger

"Om en vindmølle velter, vil den ikke medføre endringer i genmaterialet til et foster"

Sitatet kan oppfattes som bokas appell i diskusjonen rundt alternative energikilder, bygging av kjernekraftverk er for risikabelt. Virkningen av ulykken i Tsjernobyl, våren 1986, var katastrofal og vil mest sannsynlig være ødeleggende for mennesker, dyr og planter i mange generasjoner framover.

Forfatteren besøkte området rundt ulykkesstedet i Ukraina, i 2002, og møtte da mange personer som fortalte hva de opplevde da ulykken skjedde og hvordan livet artet seg 15 år senere. Mange hadde bl.a. et arr i halsen etter å ha operert vekk skjoldbruskkjertelen. I et etterord skriver forfatteren, som har vokst opp i Verdal, at hennes søstre har samme arrene, radioaktivt nedfall kom med regnet også over Midt-Norge. Vi lærte et nytt ord den gangen: becquerell.

Boka er en samling prosatekster som levendegjør enkeltskjebner, gripende og dramatisk. Vi trenger en påminnelse om Tsjernobyl!

Asbjørg S. Langeland

Lindqvist, John Ajvide: La den rette komme inn

Oscar er 12 år, og en ensom gutt som ikke passer inn noen steder. Han har ingen venner, og er redd for nesten alt. I naboleiligheten flytter Eli inn, og hun er like ensom. Hun går ikke på skolen, forlater ikke leiligheten på dagtid, og lukter litt rart. Hun er også utrolig god til å sette sammen Rubics kube selv om hun aldri har sett en før, og beveger seg merkelig stille gjennom den snødekte bakgården. Noe er galt med Eli, men likevel oppstår det et vennskap helt utenom det vanlige mellom de to.

Dette er en stille og forsiktig historie om oppvekst, om ikke å passe inn, og om å finne noen å passe sammen med. Men boken rommer også en blodig historie om vampyrer og bestialske drap. En blodtørstig vampyr setter spor etter seg i den svenske forstaden Oscar er oppvokst i. Men dette er en ganske annerledes vampyrfortelling. Og til tross for at det er enkelte deler av boken som er ubehagelige å lese, er ikke dette først og fremst en grøsser. Her handler det om å prøve å godta sine egne grusomme sider, og å bli godtatt av andre som den en er.

I denne boken er alle karakterene av stor betydning, og nydelig beskrevet. Det er ikke bare Eli og Oscar som er karakterer med dybde og sjel. Og felles for alle karakterene er at ingen av dem synes å passe inn i den verdenen de lever i.

Til tross for tidvis brutale, og bokstavelig talt bloddryppende, beskrivelser, er dette en vakker bok om å finne noen i verden som ser deg som den du er. Dette er en av de såreste bøkene jeg har lest, og jeg anbefaler den på det varmeste. Men vær forberedt på litt blod!

Signe

Steen, Thorvald: Den lille hesten

Denne romanen handler om Snorre Sturlasons fem siste dager. Vi er på Island i september 1241, Snorre er 62 år gammel. Han er hjemme på godset sitt, Reykholt. Island var et samfunn med ættefeider og æresdrap, et samfunn der makt betydde alt. Snorre var en mann som ville vise styrke og ha innflytelse og har mang en udåd på samvittigheten. Riktignok var han selv ingen drapsmann, men han brukte sønnen Orækja til å utføre illgjerninger for seg.

Forholdet til barna var ikke særlig godt, og nå er han redd for at Orækja skal vende seg mot ham. Denne septembermorgenen våkner han og undrer seg over stillheten som rår over gården. Ingen kommer når han roper, smia er tom, stallgutten og tjenestejenta viser seg heller ikke. Han føler en viss redsel, men overbeviser seg selv om at alt er i orden og går i gang med å kle seg fint til den nye kjæresten, den mye yngre Margrete, skal komme. Han er en kvinnekjær mann og det spilte ingen rolle om damene var gift – med venn eller fiende. Uvissheten denne morgenen vil ikke slippe taket, og forfatteren skaper en svært vellykket thrilleraktig atmosfære. Det var mange som ønsket livet av Snorre, ikke minst den norske kongen Håkon Håkonsson, som for lenge siden bad Snorre sørge for å få Island under Norges krone, et ønske Snorre ikke har oppfylt. Tvert imot forlot han Norge uten kongens tillatelse. Han mer enn aner nå at tiden for hevn er inne.

Thorvald Steens fortellerteknikk i denne romanen gjør den til både en kriminalroman, en kjærlighetsroman og en historisk roman – vel verdt å lese.

Thorild